Sanser på bærtur, svekket konsentrasjon, tung pust og mangel på energi. 15 måneder etter at corona kom til Norge sitter mange nordmenn igjen med et liv snudd på hodet. Satt ufrivillig ut av arbeidslivet med en kropp de knapt kjenner igjen, er det for noen usikkert om de noen gang blir sitt gamle jeg igjen. Møt fem personer som har opplevd senskadene som følger med covid-19, et virus enkelte mener ikke er verre enn en sesonginfluensa. Prosjektet ble utstilt i flere norske byer som en del av det overordnede prosjektet, Ytterkanter, og publisert i Dagens Næringslivs lørdagsmagasin.
Tom Rosenvinge (51) var en av de aller første nordmennene som ble lagt i koma som følge av covid-19 i mars 2020.
- Plutselig var ikke lufta for alle. Den lufta som holder deg i live, som du aldri tenker på at er til stede, men som er essensielt for å eksistere. Følelsen av å ikke klare å puste ordentlig er eksistensiell – da skjønner du hvor utrolig sårbar du er. Da jeg fikk PEP-fløyta fra fastlegen, fikk jeg beskjed om at min vei tilbake var gjennom den. Blås gjennom den så ofte som du kan. Blås for livet. Den var på mange måter bestekompisen min i flere måneder. Når jeg tenker tilbake, kan jeg fortsatt kjenne følelsen av å ha den i hånda, akkurat som pipa satt i hånda til morfar.
Ti måneder etter å ha blitt alvorlig syk med covid-19 fikk Cecilie Danielsen Bjerkeli (49) tilbud om et rehabiliteringsopphold på LHL-sykehuset Gardermoen. I løpet av de fire ukene på sykehuset blir hun testet jevnlig, lærer seg å trene riktig og ikke minst hvile.
- Det tok ikke lang tid fra jeg gikk inn dørene på LHL til jeg skjønte at jeg hadde vært mye dårligere enn jeg først trodde. Men det føltes bra, for endelig fikk jeg den oppfølging jeg har ment jeg skulle ha hatt lenge. I løpet av oppholdet ble jeg tatt på alvor, testet, trygget, pushet og holdt igjen. Jeg turte ting jeg ikke hadde turt hjemme, og så endelig fremgang. Mannen min sa det så fint: Jeg leverte et vrak, og fikk hjem et menneske.
Hanne Bergmann Tyskeberg (35) jobber som sykepleier på akuttavdelingen på Ahus. Etter å ha blitt syk i august 2020, gikk hun tilbake i full jobb samme dag som hun slapp ut av isolasjon. Etter smell på smell i de påfølgende dagene og ukene, der samlivet hjemme ble satt kraftig på prøve, skjønte hun til slutt at dette ikke gikk lenger.
- Jeg har alltid vært den typen person som vil at ting skal være gjort i går. Den innstillingen fant jeg fort ut at ikke funket for å komme seg etter covid-19. Ting går for sakte, og det frustrerer meg noe jævlig.
Selv om Trine Skorpen (54) verken ble innlagt eller intubert etter å ha fått covid-19 i mars 2020, har livet i etterkant av sykdommen vært langt fra lett. Med konsentrasjonsvansker, hjertestikk og tung pust var hun nødt til å delvis sykemelde seg over en lengre periode.
- I lang tid var jeg redd for at jeg ikke skulle få igjen mitt vanlige liv. Det å ha covid-19 i seg selv var tøft, men ukene og månedene som fulgte etter sykdomsleiet var langt tøffere. Nå er jeg endelig i ferd med å kjenne meg som meg selv igjen.
Da Nils Rognholdt (52) ble vekket av legene etter å ha ligget i koma i tre uker våren 2020, trodde han selv det hadde gått flere år. I ettertid blir han fortalt at han kun var en hårsbredd fra å miste livet.
- Å kunne spenne på seg skøyter og komme seg ut i naturen med familien en kald vintermorgen er en enorm følelse av frihet. Det er som å vinne i lotto. For ett år siden hadde jeg ikke klart å komme meg fra bilen og ned til isen en gang. Jeg har fått en ny takknemlighet ovenfor livet, det norske samfunnet og menneskene jeg har rundt meg. Jeg trakk rett og slett vinnerloddet.
Halvveis ut i oppholdet på LHL reiser Cecilie hjem på juleferie. Da får hun endelig klemme sønnen, Aleksander, som hun ikke har klemt på ti måneder.
- Når det plutselig ikke er mulig å klemme de du har aller nærmest i livet, skjer det noe med deg. Jeg måtte nesten tvinge meg selv til å slippe han.
Da Tom ble vekket fra koma på Ahus, var han lammet i venstre arm. Med stadige brennende stikk av smerte, måtte nerveskaden behandles jevnlig i månedene som fulgte. I dag sliter han fortsatt med nedsatt førlighet.
- Jeg kan ikke skryte på meg å være tålmodig eller å være en god lærer. Det har kommet fram gjennom hjemmeskolen. Man må hente fram et ekstra gir for barnas del, et gir som egentlig ikke finnes når alt du vil er å ligge på sofaen. De dagene konsentrasjonen og hukommelsen har vært helt på bærtur har Google har vært min beste venn.
I midten av desember 2020 reiser Nils tilbake til Ahus for en ny sjekk av lungene sine. Under sitt rehabiliteringsopphold på LHL sommeren i forveien fikk han påvist 50 prosent nedsatt lungekapasitet. De nye testene fra Ahus viser derimot stor fremgang, med tilnærmet ingen skade synlig på røntgenbildene som blir tatt.
I tiden før jul 2020 går Trine 60% sykemeldt som følge av senskadene som fortsatt henger i fra viruset. Da er det spesielt fint å få hjem sønnen, Hannes, fra førstegangstjenesten på julebesøk.
I løpet av oppholdet på LHL får Cecilie utarbeidet et helt eget treningsprogram fra fysioterapeut, Hege Wenger. Under de faste, daglige treningstimene står hun ved Cecilie og gir oppmuntrende ord, og i noen tilfeller støtte når kroppen møter veggen.
15 måneder etter å ha ligget i kjelleren hjemme og kavet etter luft, kan Tom endelig jage datteren, Tilde, rundt i stua uten å bli totalt utslitt.
- Jeg har levd ett år av mitt liv i en coronaboble. Jeg har opplevd mye og lært mer om meg selv enn jeg kunne forestilt meg. Alt i alt ville jeg ikke vært opplevelsen foruten. Om jeg ville gjennomgått det på ny? Ikke for all verdens penger i verden.
I en lang periode var det nødvendig for Hanne å hente krefter med en hvil på sofaen flere ganger om dagen, spesielt etter en lang dag på jobb. I dag begynner hun å føle seg som seg selv igjen, til tross for at det fortsatt er en vei å gå.
- Det har vært en frustrerende og slitsom tid. Jeg har jaget etter informasjon for å finne ut hvordan jeg kan bli raskest mulig bra igjen. Livet mitt går vanligvis på 110%, så den største utfordringen har vært å lære seg når man må hvile og når man bør trene.
Høsten 2020 flytter Nils og familien fra rekkehuset på Brånåsen til en stor enebolig på Skedsmokorset. Noen måneder i forveien er han tilbake i full jobb og føler seg sprekere enn noen gang.
- Jeg føler meg så heldig. Jeg kjenner så mange mennesker som fortsatt sliter med senskader etter covid-19, men nå føler jeg meg sprekere enn noen gang. Plutselig en dag var alle smerter og plager borte, jeg kan ikke forklare hvorfor.
Da Trine var dårlig, flyttet kjæresten Per inn hos henne for å ta vare på henne. Siden har han flyttet inn permanent.
- Per er det fineste mennesket jeg vet om. Uten han så hadde jeg nok ikke vært der jeg er i dag. Han har vært min urokkelige støtte hele veien.
Tre uker etter å ha kommet hjem fra LHL har formen til Cecilie bedret seg, men hun er fortsatt langt fra sitt gamle jeg. Under en kort tur i bitende vinterkulde med mannen, Jonas, må hun stoppe opp flere ganger for å gyve etter pusten.
- Jeg har et mål om å danse på 50-årsdagen min. Dersom jeg klarer å trene og ta vare på meg selv de neste månedene, skal jeg få det til.
Kona til Nils, Hege, ble smittet av Nils da han ble dårlig.
- Jeg tror hun har hatt det mye verre enn meg. Jeg var jo borte i tre ukers tid, mens hun strevde med å kunne ta vare på seg selv og barna. Hva om hun også hadde blitt så dårlig som meg, hva hadde skjedd med ungene da? Selv om denne perioden har vært vond for hele familien, har dette gjort at vi nå er nærmere enn noen gang.
